Hvordan jeg egentlig har det nå

For to dager siden skreiv jeg innlegget: Livet har endelig blitt bra Dessverre var livet bra, helt til da. De siste to dagene har vært de verste på flere måneder, og jeg føler egentlig bare for å gi opp. Jeg føler at jeg mislykkes på så mange områder i livet.

 

Jeg føler meg ensom

I går var jeg på en samling i regi av Forandrings Fabrikken, og de begynte å snakke om fordommer. Jeg rakk opp hånda og sa; «folk har så mange fordommer at til tross for at jeg er frisk fra diagnosen jeg hadde, så er de fortsatt redde for å være med meg». En som var der spurte hva det hadde gjort med meg, så jeg sa; «jeg har ingen venner nå og føler meg egentlig veldig ensom».

Les mer om Forandrings Fabrikken her; http://www.forandringsfabrikken.no/page/ideen

For jeg føler meg så utrolig ensom. Alle jeg har hatt i livet mitt, enten venner eller kjæreste, har forlatt meg på grunn av fortiden. Det at fortiden min fortsatt skal ødelegge for meg, gjør så uendelig vondt. Jeg skulle ønske at det skal var lov å ha en vanskelig periode i livet, uten å bli straffet for det senere. Dessverre er ikke det tilfellet i min situasjon. Jeg føler at jeg blir straffet for fortiden, som om den ikke var vond nok…

 

Tenk deg…

Tenk at du har opplevd noe utrolig vondt i fortiden som har gjort deg så syk at du ikke klarer å mestre livet og trenger andre til å hjelpe deg med å holde deg i live. Du føler ikke at det noen gang kan bli bedre, og vil bare gi opp. Men til tross for dette, så klarer du å kjempe deg ut av det. Du har jobbet så utrolig hardt og lenge for å få det bedre, og er så utrolig stolt av deg selv for hva du har klart og hvor langt du har kommet.

Men så fort du forteller andre om, ikke bare hva du har gått igjennom, men også hva du har klart, så forlater de deg. De vil ikke ha noe med deg å gjøre fordi fortiden din er skremmende, de er redde for deg. I tillegg til dette så får du skylden av folk rundt deg. «Du burde ikke fortelle så mye om deg selv, du må forstå at det kan være vanskelig for andre å forstå». Klarer du å forestille deg dette? For det er akkurat sånn jeg har det.

 

Håper selvfølgelig at dette gir seg innen et par dager, det har jo gjort det før. Mottoet mitt er «nå er ikke evigheten» (noe jeg skreiv selv), og jeg lever etter det. For uansett hvor vondt man har det, så varer ikke følelser for alltid, og det går over. Det gjør det alltid.

 

-Viel

3 Comments

  1. Viel Halland
    1. desember 2017

    Tusen tusen takk! Det betyr så utrolig mye at du brukte tid på å legge igjen en kommentar, og alle de fine ordene varmer. <3

  2. Gina
    1. desember 2017

    Hei du 😊 flott at du deler, nå kjenner ikke du meg, eller jeg deg. Men jeg forstår godt hva du mener, har hat 10 harde år selv i psykriatrien osv, vonde opplevelser og alt som følger med. Du må ikke gi deg, en dag vil det bli mer akseptert skal du se. Man kan treffe fine folk som ikke bryr seg for mye om tidligere ting for en frisk og fin person tar større plass og årene går. Ikke gi opp jafall. Er mye styggt hos andre som ikke forstår seg på mennesker med tidligere problemer og greier, men og vise sin beste side burde være nok for alle til og bli akseptert. Jeg tviler ikke på din kamp, jeg vett hvordan det er og kjempe det umulige, jeg kjenner smerten, håpløsheten osv, men kjemp videre, ikke gi deg, jeg synes du er tøff som deler, tøff som tørr, det er sterkt. Man burde bli akseptert av bare den grunn. Det er ikke noe galt med deg heller med menneskeheten som ikke vil åpne øynene og se en utrolig forandring og en flott person bak en sterk historie. For uansett hva du gjort eller opplevd skal man ikke straffes helle livet, det er dem som tror det og mener det som det faktisk er noe galt med, husk det ❤️ Stå på.

  3. Stine Nilsen
    29. november 2017

    Flott at du deler <3 Og det er utrolig frustrerende at det er slik at folk skal dømmme på denne måten. Noe som så tydelig viser at vi fortsatt har en lang vei å gå når det gjelder stigma rundt psykisk helse. Ja til mer kunnskap og forståelse!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no